Livet i Mostad
Livet i Mostad var hardt og farefullt i gamle dager. Mange fedre og sønner mistet livet på sjøen. Pål Espolin Johnson har skrevet boken ALT FOR NORGE som beskriver dagliglivet for menneskene som bodde Mostad. Etter tillatelse fra forfatteren så gjengir vi et kapittel fra boken ALT FOR NORGE.
31. januar
Det var tre klasser i Mostad. Det var de som eide jord og de
som ikke eide jord, og så var det Petter som eide både butikk og jord.
Nest etter Petter var det de med jord som sto seg best. Hadde
de jordflekk nede i *gården, kunne de dyrke poteter. Hadde de slåtteteig
i fjellet, kunne de holde dyr og få melk og kjøtt og ull.
De andre mostingene måtte greie seg som de best kunne. Magda
og Johan var blant dem. De måtte leie jord for å ha husdyr.
Men det fantes dem som var kommet så sent til Mostad at det
ikke var mer jord å få leid. Slik var det med Anna og Oluf Tuv.
De var kommet ved århundreskiftet og hadde satt seg opp et skarve
hus i fjæra, så lang sør som det gikk an å bo i gården. Det var ikke
mer igjen av den frodige sletta der. En smal ulendt stripe mellom fjæra
og ura ved foten av fjellet, det var alt, der hadde de klemt huset sitt
ned, mellom steinblokker og bergknauser.
Nedenfor lå vika så nær at når det ble storflo og uvær, lå
huset badet i sjørokk. Det hendte fjæretangen kom seilende gjennom
luften og klasket mot stuevinduet. Støtt og stadig hele høsten gikk Anna
med vaskefille og tørket salt av rutene så de kunne se ut. Det var ingen
som bodde så utsatt som de.
Det var ingen som så så lite til sola heller. Over dem hang
Tinden og stengte. Ikke noe sted i Mostad snek skyggene seg inn over hus
og folk så tidlig på formiddagen som sør hos Anna og Oluf.
Huset var grått og umalt, og inne var det smått med alt. I
stua sto et hagemøblement Oluf hadde vunnet i en utlodning under
vinterfisket et år. Det var hvitt og hadde svarte jernføtter. Det hang
et fargelagt bilde på veggen bak benken. Det viste et brudepar foran
presten ved alteret. På hver side av paret sto en engel og holdt vakt.
De oppholdt seg mest i kjøkkenet. Det sto en liten divan der
som de kunne strekke seg på. Ellers hadde de en taburett hver og et
voksdukbord å sitte ved. Ett vindu vendte ut mot vika, et annet opp mot
fjellet. I det ene hjørnet forsvant loftstrappa opp.
Men om det var smått hos Anna, så var det orden på det som
var. Det umalte plankegulvet var sandskurt, og de trehvite veggene lyste
og luktet såpe. Det som fantes av kjørler og sleiver og kopper og kar,
hang skrubbet og blanke nedetter veggen. Eller det sto sirlig oppmarsjert i
benken og det vesle skapet. Hos Anna hadde alt sin faste plass.
Ingen i Mostad-gården var så fattige som Anna og Oluf. De
hadde ikke mer jord enn den flekken grunnmuren sto på, og ikke var den
deres den heller. De hadde ikke dyr, og om det så bare var melkeskvetten
de trengte, så måtte de i gården etter den. Og hos Petter på butikken
skyldte de alltid penger. Men mat måtte de skaffe på et vis. De hadde
fire unger.
Anna trellet og slet, hun som Oluf, for at de skulle de klare
seg. Folk bar til henne saueull i sekker og sponfat. Tidlig og sent satt
hun ved rokken i kjøkkenet og spant. Rett i ryggen, og liten og rund som
et nøste. Håret var svart som bek, flettene lå som en kveil i nakken.
Gjennom Annas hender var det brorparten av Mostad-ulla ble til
garn. Men inntektene ble det så som så med. Hun fikk seg aldri til å ta
så mye betaling for det hun gjorde.
Det hadde vært uværskuling noen dager. Karene hadde måttet
sette åttringene opp. Oluf som de andre mostingene var urolig etter å
komme på sjøen. Mens de sitter der i lampelyset, hører de plutselig et
veldig dunder på loftet. Det var som om noe tungt falt i gulvet. – Der
datt nå linebruket ned, sa Oluf og reiste seg og gikk opp trappa. Men
ingenting galt var å se på loftet. Bruket hang på plassen sin. – Ka
det ska varsle? undret han seg da han kom ned igjen.
Utover natten spaknet vinden, og alt før svartmørket hadde
sluppet taket neste morgen, var åtteringene på sjøen og ballasten om
bord.
I grålysningen fór de. Det hadde vært tre dagers landligge.
Karene kapprodde utetter vika. De drev på Yttersida, sør i Røsthavet.
Det var lang utror, men det var litt mer fisk der.
Det var den 31, januar 1910.
Ut på formiddagen kastet den første vindrossen seg inn mot
nordveggen. Det kom som ut av en sekk. På et øyeblikk sto Mostad-gården
i et snøkov så tett at de kunne ikke se fra det ene huset til det andre.
Førti mann var
rodd ut om morgenen. Det var bare kvinnfolk og unger igjen på land, og en
og annen heimekall som var for gammel til å være på sjøen. I alle hus
hadde de en familiefar som var på havet. Og de fleste fedre hadde sønner
med seg i båten.
Magda ble urolig. Hun hadde hele åttringslaget til Johan
boende i huset. Fem mann var de om bord. Og far til Johan rodde småbåt
med noen gamlinger i Vågen.
Hun kastet på seg en mannfolktrøye som hang ute i bislaget,
og ville prøve å komme seg over til naboen og høre hva de tenkte der.
Men bislagdøren var ikke til å rikke. Stormen stanget imot så hun måtte
gi opp og gå inn igjen.
Maren satt på krakken sin borte ved komfyren som hun pleide.
I forklefanget strevet hun med å få to giktstive hender til å foldes. I
vuggen lå jentekrypene andføttes og pustet og sov.
Været økte utover dagen. Huset sto og skalv i de verste
rossene. Magda var stadig i kammersvinduet og så. Kov og rokk gikk i ett
på vika. Enda det var fralandsvind, var sjøen grov.
Ved middagstid ble det et løye mellom stormbygene. Magda fikk
se tre kvinneskikkelser huke seg sammen og legge av gårde utetter
husbekkveien i kåpe og skaut. Da skjønte hun det var alvorlig fatt. De
skulle ut på neset de tre. Hun visste at dit gikk ikke innfødte
Mostad-kvinner vinterstid for ingenting. Når de la i vei og ville ut og
sette seg innunder den store steinen der ute på nakne berget i stormen,
da var det fordi de hadde angst i seg. De gikk dit ut og satt for å få
noen meters sikt nedover mot Røsthavet. De visste at kom karene på land
igjen, var det derfra de måtte komme.
Det ble sent på ettermiddagen, og det tok til å mørkne.
Nettopp som fortvilelsen begynte å sige inn over Magda, hørte hun rop
fra Iver Ellingsa-støa. Hun fór til kammersvinduet og fikk se det var
kommet karer og båter i fjæra.
To åttringer hadde klart å ro seg opp under fjellet og inn
vika. Ti utslitte karer tumlet rundt nedenfor naustet og holdt på å
berge båt og redskap på land.
Det ble glede i noen hus, men angsten økte i andre. De hadde
rodd gjennom vrakgods, karene. De hadde sett linestamper og årer i sjøen.
Utpå kvelden spaknet vinden. I løyet mellom to roser ble det
liv i nok en båtstø. Det var Georg og båtlaget hans. Men lite hadde de
å fortelle om de andre Mostad-åttringene. De hadde sett verken folk
eller farkost. De hadde hatt nok med å øse og passe seil i egen båt.
De hadde en stamp line for hver av de fem karene om bord. Men
da de hadde satt den fjerde, var vinden blitt så sterk at de så det ikke
likt å holde på lenger.
De satte seg ned til å ro. Men det var til liten eller ingen
nytte. Vinden bar rett i mot. De rodde det de maktet og kom ikke av
flekken. Det ett åretak drev dem frem, det drev stormen dem tilbake før
årebladene hadde fått tak på nytt. Plutselig tok vinden årene ut av
tollene for fremromskaren og kastet den i hodet på ham som satt i
midtrommet. Da var det bare én ting å gjøre, prøve å få masta opp og
begynne å seile. Det var ikke store seillappen de heiste. Det var om å
gjøre å ikke trille båten. – Vi ska berre ta det med ro, sa Georg som
satt akter og var høvedsmann. –For engang må han vel gi seg.
Så la de seg til å krysse frem og tilbake. De fikk god
jaging på båten. Det gikk så sjøen sto innover vantet, enda så ussel
seilføring de hadde. Lengst fremme i baugen satt Nikolai i skinnboksa si
og var halskar og varslet om skavl og brått som brøt seg opp. På
midttofta satt Peder og passet rakktrossa som holdt seilet, og i bakrommet
drev Johan på og øste i ett med det store trekaret.
Først bar det østover med dem og langt inn på Vestfjorden.
Da de skulle til å vende, måtte de ta årene til hjelp. Men de kom seg
ikke rundt da heller, og måtte gjøre kuvending. Så bar det vestover mot
Røst. Men i Røsthavet var det grunner, og strømskavler så svære at
det var ikke farbart for båt. Så var det å gjøre ny kuvending og seile
øst igjen, innover fjorden og bort fra Mostad og Værøya. Vant de litt høyde
på ett kryss, så tapte de den igjen på det neste.
Siste gang de var oppunder Værøya, var det lidd så langt på
dag at det var blitt mørkt, og vanskelig å se sjøen. Da hev med ett
hele rokkmølja seg inn over dem på nytt, og så hardt at de måtte berge
seilet. Georg ropte fremover til Peder ved rakktrossa, og seilet gikk i
tofta med et klask. Det var bare å sette seg til å vente til bygen hadde
lagt seg.
De frøs. Våte hadde de vært hele dagen, og mat hadde ikke vært
å tenke på. I ti timer hadde de jaget frem og tilbake på opprørt hav
og hatt nok med å berge båt og liv, enda de ikke hadde hatt større
seilfille enn at de kunne legge hånden på råa om de sto på tofta. Nå
ville de prøve om det ikke var mulig å ro seg opp til Mostad mens de ennå
hadde krefter igjen.
Og så la de seg på årene og gav seg til å ro i mørket.
Endelig, oppe på Mostadvika et stykke, ble det et slakk mellom rossene, såpass
at de fikk stridd seg til land. Klokken var blitt ni på kvelden, det var
femten timer siden de hadde rodd ut.
Da hun kom fra fjøset og skulle til å gå inn, hørte hun
det var noen som ynket seg og gråt nede i gården. To karer leide en kone
søretter fjærveien.
Johan sto på kjøkkengulvet og vrengte av seg klærne da hun
kom inn. Han og en annen kar var kommet roende færing over vika for å
varsle. Fire båtlag var i behold i Vågen. De hadde ligget lengst sør i
Røsthavet da uværet kom, og hadde ikke greid å få opp seil i tide. De
hadde sittet ved årene hele dagen, og bare drevet lenger og lenger av. En
godsbåt hadde fått øye på dem til slutt og tatt dem på slep opp til Værøya.
Men det åttende og siste båtlaget var det gått galt med.
Johan visste beskjed. De hadde sett Iver Ellingsa og sønnene hans heise
seil, og de hadde sett båten bli kastet rundt øyeblikket etter. Martines
Torstensa hadde ligget nærmest. Han og karene hans hadde klart å ro seg
oppunder hvelvet. Men det var bare én igjen da de nådde frem. Det var
den veikeste mannen på hele båtlaget, men han hadde greid å ake seg inn
på hvelvet og lå og blåholdt i kjølen til de tok tak i ham og halte
ham om bord.
Det var blitt to enker og seks farløse unger langs
husbekkveien. Det var Ene, kona til Iver Ellingsa, de hadde leid bortover
fjæra da Magda kom fra fjøset. Ektemann og to sønner hadde hun mistet på
en eneste dag. Det var ikke karfolk igjen i huset.
Og noen steinkast lenger sør i gården, i det grå og umalte
huset i fjæra, var Anna gått til sengs i sorg. Nå visste hun hva
dunderet på loftet kvelden før hadde varslet. To karer hadde stormen
tatt i hennes hus. Leiekaren fra Borge – og Oluf. Hun var fem og tyve år
og enke, og alene med ansvaret for fire småunger.
Det ble ingen begravelse. Det var ingen å begrave.
*Innbyggerne kalte Mostad for gården.
Fra Pål Espolin Johnson: ALT FOR NORGE
Historien om et utvær. Cappelen1975. Ny utgave Orkana forlag 2002.
Kan også fåes signert ved henv. forfatteren: palej@online.no.
Du kan også besøke hjemmesiden til Pål
Espolin Johnson www.skrift.no/espolin