Lundehund og Lundefangst - av Dag Sørli

Særtrykk av årbok for
NORSK SKOGBRUKSMUSEUM SKOGBRUK,
JAKT OG FISKE 1967-1971

Det finnes i dag registrert noe over *200 lundehunder i Norge. Etter min mening ville det riktigste navnet på disse hundene være mostadhund. Det navnet skulle de ha etter den vesle, isolerte grenda Mostad på Værøy. Her ble denne hunderasen holdt i hevd som brukshund til lenge etter siste verdenskrig.

At navnet engang er blitt lundehund kommer av bruksmåten ­jakt på lundefugl eller sjøpapegøye som den kalles enkelte steder. Hunder som er blitt brukt til slik jakt, er kjent fra mange tidligere skriftlige kilder.

En av de eldste er Nordlandenes egen dikter, presten Petter Dass. I sin «Nordlands Trompet» forteller han fra slutten av 1600-tallet om bøndene som fanger lundefugl i store mengder ved hjelp av spe­sielt dresserte hunder. Disse smyger seg inn i urene der lundefuglen hekker. Og som salige hr. Petter sier: Hundene kan dra ut rekker på 5-6, ja, både 10 og 12 lunder. For disse fuglene har den under­lige legningen, at forsøker man å dra en fugl ut av hullet, vil straks andre bite seg fast i den for å holde igjen!

Men den underlige tradisjonen om lundefugler som dras ut i rekker er nok atskillig eldre enn hos Petter Dass. Fogden Peder Hansen Schønnebøl forteller i 1591 at han har fått berettet av troverdige folk at det under fangst brukes en stav med en lang, tynn jernpigg i enden. Denne stikkes inn i redegangene, og dersom han får tak i en fugl og drar den ut, så kan han få alle som er i hulen med seg ut på en gang «idet den ene klemmer den andre udi rumpen med nebbet, saa at han kand drage 10 eller 12 ud til sig paa en gang tillige».

Det Petter Dass forteller om at lundefuglene biter seg i hverandre når hunden tar tak i en for å trekke den ut, stammer fra Lovunden på Helgeland. Italieneren Francesco Negri forteller omtrent det sam­me fra Finnmark fra sin reise i 1664.

Og om disse historiene er mer fabel enn virkelighet, gir de likevel en pekepinn om at bruken av lundehund foregikk flere steder i Nord-Norge.

Det er vel neppe bevist at alle disse «lundehunder» var aven og samme rase selv om de nødvendigvis måtte ha visse felles trekk. De lundehunder som i dag eksisterer, stammer imidlertid kun fra grenda Mostad på Værøy.

En forunderlig grend
Prestegården på Værøy som ligger ved poststedet Nordværøy, har fra gammelt av "vært skyldsatt til 6 vog. Hele grenda Mostad, som i sin tid har huset over 30 husstander og vel 150 personer, har en samlet skyld på 3 vog! Det forteller ganske tydelig at Mostads jordiske herligheter er heller små (fig. 2-3).

Og herlighetene besto av et farlig og strømhardt hav, stein og fjell. En embetsmann sier i sin innberetning for noen hundre år siden at stedet lå «bequemt» til for fiske, men «besværligt» til for høy­avling. Han kan ha mye rett i sine observasjoner! Mostringenes fiskehav var deler av det beryktede og kjente Røsthav. «Røst» er av professor Oluf Rygh forklart som strømhvirvel. Langs Mostad­landet er det nesten bestandig urolig hav med sterk strøm og ikke å forglemme, - talløse skjær og grunner. Rett nok var havet fiske­rikt, men folket måtte betale en høy pris for grøden. Når gamle folk forteller «at i Mostad var de fleste kvinnene gift to ganger» er det dessverre ikke så langt fra sannheten.

Hele grendas slåttemark var i fjellet, og hele fjellet ble slått. Det var også nødvendig når det skulle skaffes for til omkring 20 kyr og en god del småfe. Slåtten foregikk også på steder hvor det var så bratt at slåttefolket måtte gå i tau. «Besværligt» er nok rette ordet, - ikke minst når alt høyet måtte fraktes til grenda med båt.

Tross disse sidene ved dagliglivet, ble mostringene alltid betegnet som velstandsfolk. For til Mostads skrinne jordvei hørte vel­dige fuglekolonier. Høyt oppe i flågene hadde alke og lomvi sine skjul. Og i slåttemarkene, jordsetene og ikke minst i de tallrike urene hekket lundefugl i enorme mengder.

Når fisket slo feil og uvær ødela høyavlingen, ble det fuglen som måtte bli mostringenes redning. De gikk derfor aldri en vinter i møte uten med flere tønner saltet fuglekjøtt i huset. Alke og lomvi var maten, men lundtola var snadderet. Lundtole eller bare tole er nesten flygeferdige unger av lundefugl. De måtte ikke tas mens de enda hadde dun på ryggen. Da var de ikke brukanes, mente kjennerne.

Tolfangsten tok til i begynnelsen av august og varte i 2-3 uker. De gamle lundene drar vekk fra fuglefjellet for godt omkring 23. august og de fleste ungene (tolene) blir med. Men noen toler sitter igjen, og de blir selvsagt etterhvert magrere og magrere. Det blir da drevet en del fangst på disse, den såkalte syrtolfangsten. Syr har sammenheng med at disse fuglene var blitt så magre og tørre at de ble kokt i en blanding av melkesyre og vann for å bedre på smaken (R. T.).*)

En god hund var meget verdifull i Mostad. Men den var ikke så verdifull her som på Fugløya i Gildeskål omkring år 1800, hvor en god hund og ei ku sto i samme pris! Man regnet 2 til 3 hunder pr. husstand i Mostad. Det vil si at det i mellomkrigstida kunne være godt og vel 70 hunder i den vesle grenda. Ennå i 1943 var det ca. 50 hunder der. (R. T.) Folk som kom til Mostad snakket alltid om at der var det et «hundeleven» uten like. De tok neppe munnen for full!

Lundeurene ligger ut mot storhavet, en drøy times hard gange fra Mostadgården. Første delen av veien, 400 meter nesten rett opp, er det verste stykket. I dag går det en nokså bra sti i lisida. Den har ikke alltid vært der.

Til fjells måtte alle som maktet det. Men karfolkene i Mostad var gjerne borte på arbeid i august. Derfor ble det til at det var kvinnene og barna som måtte skjøtte denne delen av husholdningen.

«Vi dro gjerne til fjells når dagens arbeid var unnagjort, og vi var ferdige med kveldsmelkinga», forteller en av de eldre kvinnene fra Mostad, som var en ivrig tolfanger. «Som oftest ble det til at jeg gikk alene. Av og til kunne jeg ta med noen av de største ungene. Vårt hus hadde bare to hunder, - ei tispe og en rakke, en hann­hund.

Fangsten av voksen lunde fant sted mest om våren. Lundene kommer til fuglefjellene i de siste dagene av april, og fangsten tok til i de første dagene av mai. Midt i juni stoppet gjerne fangsten. Da var en kommet ca. 14 dager inn i rugetida, og fuglene hadde nå blitt såpass magre at de var blitt til såkalt blålunde. Det vil si at når de ble ribbet, skinte kjøttet gjennom skinnet med en slags blålig farge. Før denne tida såes det gule fettlaget gjennom skinnet (R. T.).

Gamle karer som verken maktet å dra bort på arbeid eller å gå i lundeurene, gjorde også god nytte på våren og forsommeren. De fanget store mengder fugl med garn på Mostadvika, - fra 1899 rett nok ulovlig, men likevel nødvendig.

Mostadhunden
Mostadhunden skulle være liten av vekst. Hundens oppgave var å smyge i urene, og da var det en fordel å være liten. Kroppen var meget smidig og tøyelig, - som skapt for dette arbeidet i ura. Mostadhunden kan lukke ørene, muligens for å motvirke at de raser fulle av jord inne i lundegangene.*) Det mest karakteristiske rasekjennetegnet er at den har to tær mer enn andre hunder (fig. 4-5). Denne hunderasen finnes bare i Norge.

Man mente at de mindre tispene var de beste tolhundene, mens rakkene var best på voksen lundefugl. En god hund måtte være liten og dessuten flink til å grave, dristig, og meget lydig.

Hundenes instinkt er muligens bare å drepe. Noen hunder hadde i hvert fall den leie uvanen at de beit fuglen ihjel, men tok den ikke ut av ura. Det måtte de fleste hundene læres opp til.

Man regnet 30 fugl som god fangst for en hund i løpet av en jaktdag, som gjerne varte 4-5 timer. Men det fortelles om hunder som har tatt opptil 80 fugl på en og samme tur. Dette må likevel være unntak. En voksen manns bør var opptil 80-90 fugl, og det tok man gjerne ved hjelp av 2-3 hunder.

Men vi bør vel ikke glemme den annen part her. Lundefuglen er ingen flegmatiker som rolig venter til skjebnen har innhentet den. Det kraftige nebbet er et godt våpen, og temperamentet er i orden. Det har hendt, rett nok ikke ofte, at lunden har trukket det lengste strået, og at det har vært en blodig og slukøret hund som kom fra ura. Skulle en hvalp være så uheldig å møte en slik sinnatagg på sine første turer, kunne den for alltid bli redd i ura. Det var ikke til å unngå at en og annen hund kom bort eller ble skadet i urene. Steinene var løse og kunne forårsake ras. Og i de store urene var det utallige ganger og kroker hundene nok kunne komme inn i, men ikke alltid ut igjen. Eierne kunne ikke gjøre annet enn å toe sine hender.

Gamle «Lord», - lundehund av godt merke, kom bort fra eieren i ura i 1957. Tross iherdig og langvarig lokking og leiting, var og ble «Lord» borte. Eieren måtte derfor utpå natta slå seg til ro med at «Lord» hadde vært ute på sin siste tur. Men tre dager senere kom «Lord» hjem igjen. Han var i fin form, men atskillig slankere, enn da han krøp inn i ura. Den raske avmagringskuren hadde tydeligvis vært redningen.

Men også personskader har forekommet i lundeurene. Steinene kunne være løse og glatte. Et lite feiltrinn med en tung fuglebør kunne være katastrofal. Om «pigen» Petra Eline Eyelsdatter forteller kirkebøkene: «Pige Petra Eline Eyelsdatter, Mostad. Forlykket under fugle­fangst i Mostadfjeldet. Belesset med fugl, som var bundet om hennes liv, vendte hun sammen med en del andre, hvoriblandt hendes forlovede Martinius Torstensen - tilbage. Det var kl. 3 om morgenen og tumlede saa ned lige fra veien og udover styrt­ningen. Flere ganger holdt hun sig fast paa smaa gresstuer som hun kom over, men farten og tyngden av fuglene var for stor. Hendes legeme blev knust, navnlig især hovedet».

Denne ulykken skjedde like ovenfor Mostadgården. Styrtningen det er tale om, er omtrent. 300 meter! Dette er ikke den eneste beretningen om ulykker i Mostadfjellet, men kan hende en av de mest tragiske. Fuglene hadde hun stukket inn under tau på kryss og tvers. Hun hadde det som mostringene kalte fastbør. Etter denne ulykken (1880) ble det mer vanlig å bruke lausbør som en kunne slenge av seg, om uhellet skulle være ute.

Tolsteik og lundsodd
Mostringene hadde, som. de fleste andre, sine bestemte skikker. I lundeura samlet de alltid fuglene på en bestemt stein forholdsvis høyt oppe i ura. Steinen kalte de matbordet, - et navn som sik­kert kan tolkes på mer enn en måte. .

Men ikke minst i matveien hadde de sine egne skikker. Mens de saltet alke og lomvi, ville de helst ha lunden fersk. Carl Schøyen forteller i sin bok «Nord i værene» (1943 s. 30) at mostringene henger lunden til tørk som «fisk på hjell». Spekemat hadde de derfor alltid rikelig av. Johan O. Mostad (80 år i 1972) forteller at i hans barndom ble dette praktisert (R. T.). Som tidligere nevnt var tola snadderet. Det var mostringenes søndagsmiddag framfor noen an­nen, - særlig når de kunne ha nypoteter til. Tola krosses, d.v.s. skrapes fri for fjær og dun ved hjelp av en spesialkniv, en såkalt krossekniv. Skinnet blir sittende på. Deretter blir den kokt både lenge og vel. Man tar så tola opp og åpner den langs ryggen med en skarp kniv. Brystbeinet knekkes. Fuglene som nå nærmest blir brettet flatt ut, blir deretter stekt under stort press. Til å presse tola brukte man et trelokk og en, tung stein. Det var ikke hvilket som helst lokk eller stein; Det var tol-lokket og tol-steinen.

Tidligere brukte man å steike tola i sitt eget fett. Da det ble mer vanlig å bruke margarin, gikk mange over til den og helte bort tolfettet, som oftest kunne smake sild. Før serveringen ble tola skjerpet i stekeovnen slik at den ble helt sprø. Av krydder brukte man salt og forholdsvis mye pepper. Tilbehøret var som nevnt helst nypoteter, alltid flatbrød og smør.

Lundtola ble i store mengder saltet i tønner. Den voksne lunde­fuglen nyttet man vanligvis fersk som lundsteik, da ble fuglene delt opp og stekt i mindre stykker. Hverdagsmaten var rundlunde, som ble tilberedt og stekt mest mulig hel. Men aller helst gikk lunden til lundsodd, som nærmest kan sammenlignes med vanlig kjøttsuppe. Da kokte man lunden med skinnet på, så ble den fisket opp, og skinn og bein ble renset vekk, og kjøttet ble lagt tilbake i gryta. Lundsodd blir gjerne betegnet som god mat, nesten på høyde med tolsteik.

Fjær og dun
Man regnet gjerne 50 fugl på et kilo fjær og dun. I Mostad var hverken fjær eller dun sjelden vare. Alle hadde dundyner og dun­puter, endog madrassene var fylt med fjær!

I den tid det var forretning i Mostad, drev man en utstrakt byttehandel. Handelsvaren var stort sett fjær og dun. Selvfølgelig var det et voldsomt arbeid å ribbe all fuglen, men folket hadde tid nok. Krassingen var kvinnfolkarbeid. Omkring 1920 regnet man med at en alke var verd 15 øre, 8 øre for kjøttet og 7 øre for fjær og dun. Lunden ga vanligvis ikke så stort utbytte.

Den store hundedøden
Sommeren 1943 brøt hvalpesyke ut i Mostad. Hund etter hund døde, mostringene sto helt maktesløse. Enkelte hunder ble som gale, - de sprang like på havet. Andre ble folkevonde slik at de måtte tas av dage av den grunn. Da folket virkelig forsto hva som var i gjære, forsøkte de å isolere hundene. Men det var for seint. Da pesten hadde rast seg ferdig, fantes det bare en hund igjen i Mostad, en tispe som aldri senere fikk hvalper.

Bestanden ble imidlertid reddet ved at Carl Schøyen i 1944 skaffet to tisper fra Christies kennel på Hamar, hvor lunde­hundene allerede da var blitt tatt hånd om. Den ene av de to tispene var drektig, og senere ble det sendt to tisper til og en hannhund fra Christies kennel til Mostad. Dessuten kom det en hannhund fra Svol­vær. I 1946-47 brøt det ut hvalpesyke i kennelen på Hamar, og alle de gjenvæ­rende lundehundene der døde.

De seks hun­dene på Mostad er blitt stamdyr til alle senere lundehunder. Etter 5-6 år kom stammen opp igjen på et holdbart nivå (R. T.) Men da fraflyttingen fra Mostad fikk fart i midten av femtiårene, spøkte det på nytt for mostadhundene. I el­levte time ble bestanden tatt vare på. I dag teller stammen som nevnt over 200. Paradoksalt nok er det nå flest lundehunder i Oslo og Bærum!

Hunder til fangst av lunde er altså blitt brukt flere steder i Nord-Norge. Men hvor er det blitt av dem? På Røst var det til ek­sempel omkring århundreskiftet store skarer av små spiss-snutete hunder som ble brukt til fuglefangst. Men da de ble utilstrekkelig ernært, forsøkte enkelte av dem seg på sauene som tilleggskost. Her­redstyret vedtok derfor en hundeskatt på kr. 8,- pr. år. Det var mange penger i de dager, og det hundepesten ikke klarte i Mostad, det klarte herredstyret i løpet av få år på Røst.

Fra Lovunden, Fugløya i Gildeskål i Salten og i Finnmark er lundehunden forsvunnet. Men på grunn av Mostads kummerlige kommunikasjonsforhold og de helt spesielle livsvilkårene i dette vesle bygdesamfunnet, har vi lundehunder i dag også.

Puffin Dog and Puffin Catching
Værøy, one of the Lofoten group of islands in Northern Norway and parti­cularly the hamlet of Mostad (fig. 2 and fig. 3: from the beginning of this cen­tury) has for hundreds of years been the principal centre for the raising of puffin dogs and for the catching of puffins. Puffin catching with dogs is now forbidden. The puffin dog is unique in that it has one more toe than any other race of dog, fig. 4 (fore foot), fig. 5 (fore feet left, hind feet right). Each fore foot has five 3-jointed toes and one 2-jointed toe. The hind foot has four 3-jointed toes and one toe split into two digits, each of which has two joints. The degree to which this peculiar feature is developed varies from dog to dog. As a result of such an unusual bone structure the paws are broad and, in the screes and the rocky, stony mountainous terrain in which the dog had to work, are particularly well-suited to scrabbing into holes and obtaining an effective foothold, even in the most difficult terrain (see fig. 7). The fact that the dog had to crawl in narrow cavities has probably resulted in its being able to «close its ears» in order to prevent them becoming full of earth (fig. 6). Each ear can be independently opened in its upper and lower part when necessary, thus enabling the dog to pursue its quarry often in perfect darkness. Puffin dogs have an excellent sense of hearing. Puffins nest in the narrow fissures and clefts formed by the rocks and stones of the mountainside or in the cavities dug by the puffins in the looser soil of the screes. A puffin dog was trained to crawl into this fissures and cavities, and .seize the bird with its mouth. The catching season for adult birds was from the be­ginning of May until mid June and then again in the first three weeks of August. Young birds were caught during the first three weeks of August. For the people on Værøy puffins provided both a change of diet and a neces­sary addition to the family budget. Feathers and down were sold and used in all feather quilts, pillows and mattresses. The method of plucking the birds as well as recipes for making puffin dishes are described in this article. In the 1930 s there were something like 70 puffin dogs on Værøy, but in the years from 1943-46 puffin dogs came near extinction following distemper epide­mics. Six dogs in the isolated hamlet of Mostad on Værey survived the epidemics, however, and these six have been the progenitors of all puffin dogs which have since been registered in Norway , to day about 200.

Litteratur:
Dass, Petter 1739: Nordlands Beskrivelse. Bergen.
Helland, Amund 1907: Norges Land og Folk. Nordlands Amt. Bd. l. Kristiania.
Negri, Francesco 1700: Reise til Norden foretatt og beskrevet av Hans Høy­ærverdighet O. Francesco
Negri fra Ravenna. Posthunt verk utgitt av hans arvinger. Padova.(Tittelen i oversettelse fra italiensk).
Schønnebøl, Erik Hansen 1895: Lofotens og Vesteraalens Beskriffuelse 1591.
Hist.-topogr. Skr. Christiania.
Schøyen, Carl 1943: Nord i værene. 6. oppI. Gyldendal. Oslo.

* I 2007 er det 500 -600 registrerte lundehunder i Norge.